Mørkets hjerte av Joseph Conrad

Mørkets hjerte av Joseph Conrad

Av og til hender det at man skammer seg litt over at en berømt og elsket (av andre) bok ikke har falt i smak hos en selv. Forsto ieg den ikke?  Så jeg ikke storheten?  For meg var denne boka bare treg og langdryg. Kanskje ville det hjelpe å lese den en gang til?

Bokas handling er lagt i munnen på en engelsk elveskipper, Marlow. Han er om bord på en elvebåt påThemsen, og da mørket faller på, samler han alle elveskipperne rundt seg og forteller om en reise han har gjort for å hente en syk og særdeles dyktig handelsmann, Kurtz, tilbake til sivilisasjonens lys. Dette foregår på slutten av 1800-tallet. Det er det Belgiske Handelskompaniet som står bak oppdraget. Da Marlow kommer fram til Kongoelvens utløp, oppdager han at hjuldamperen han skal føre, er senket. Den må bringes opp igjen og repareres. Det er svært  vanskelig å få tak i nødvendige klinkenagler. Karakteristikkene som Marlow hører om Kurtz, er svært motstridende. Noen skryter ham opp i skyene. Han er den store humanisten som vil bringe medmenneskelighet og opplysning til Afrikas ville. Han kom med store planer om hvordan han ville utvikle Afrika. Kurtz har vært handelskompaniets mest suksessfulle elfenbenshandler og med det høyt verdsatt i Europa. Med hjuldsmperen reiser  Marlow med følge bestående av direktøren og hans nevø samt flere pilgrimmer lengre og lengre oppover den store elva og trenger lenre og lengre inn  i mørkets hjerte. De ankommer den lille handelsstasjonen som Kurtz har gjort til sitt personlige kongerike. Rundt bygningen er det satt opp påler prydet med avhugne menneskehoder. Likevel, de innfødte dtrker ham som en gud. Ved hjelp av frykt har han bygd opp sin maktposisjon. Den første Marlow møter der, er en hvit mann, en russer, også han roser Kurtz opp i skyene. Men nå er kurtz syk. De innfødte bærer ham på en båre. De virker svært truende. Men dampskipsfløyta skremmer dem. Man får Kurzt om bord og inn i en kahytte. Han prøver å rømme, men blir innhentet igjen. På veien nedover elven dør Kurtz. Hans siste ord er ”Forferdelig, forferdelig!” Senere tilbake i England leverer Marlow fra seg Kurtz’ etterlatte papirer til hans forlovede og til hans fetter. Disse roser Kurtz og omtaler ham som et universalgeni. Marlow lar dem beholde dette bildet. Han forteller ikke hvordan livet blant de ville ute i ødemarken må ha formørket mesterens sinn.

Terningkast: 3